Sjølvbiografi – les og skriv
Her er to ulike forfattarar som har skrive sjølvbiografi:
Prableen Kaur overlevde massakren på Utøya 22. juli 2011. Ho var då 19 år og aktiv i AUF. I boka Jeg er Prableen fortel ho om oppveksten sin i Oslo – om mobbing og einsemd, men også om korleis ho vakna opp både religiøst og politisk.
Kjell Magne Bondevik (f. 1947) er politikar frå KrF og har vore statsminister i Noreg i to periodar. No leier han Oslosenteret for fred og menneskerettigheter.
Oppgåver
Les dei to innleiingane under.
- Kva slags hendingar eller tema legg dei vekt på?
- Kvifor er dei så forskjellige, trur du?
- Skriv byrjinga på sjølvbiografien din. Vel sjølv kva du synest det er viktig å fortelje, og som var med på å prege oppveksten din.
Prableen Kaur: Jeg er Prableen (2012)
En dag i slutten av mars 1993 bar et ungt ektepar med indisk bakgrunn et nyfødt jentebarn gjennom gangene på Sentralsykehuset i Akershus. Hun var pakket inn i et rosa pledd, hadde litt hår på hodet, var 49 centimeter lang og veide 3810 gram. De gikk gjennom de hvite korridorene med nummererte dører og drømte om fremtiden hennes. Det nybakte foreldreparet må ha vært spente og forventningsfulle da de bar det lille jentebarnet hjem. Kanskje tenkte de på den første gangen hun ville si mamma eller pappa, eller den gangen hun ville holde seg fast i bordet og ta sine første skritt. Foreldrene hadde montert den lille barnesengen og kjøpt små kosebamser til henne. Besteforeldrene hadde strikket noen klær til den lille jenta og sendt dem i posten, helt fra India til Norge. …
Kjell Magne Bondevik: Et liv i spenning (2006)
Jeg er et etterkrigsbarn og vokste opp under gjenreisningen av det norske samfunnet etter annen verdenskrig. Nazismen var nedkjempet; Europa var delt mellom krigens vinnere i en østlig, kommunistisk, Sovjet-dominert del og en vestlig del hvor de fleste land var knyttet sammen i Nato-alliansen. Ideologiene sto mot hverandre; forholdet hadde preg av «kald krig». Vi vokste opp med en sterkt kritisk holdning til de udemokratiske kommunistregimene i øst, og med en viss frykt for at Sovjetunionen kunne gå til militært angrep på Norge og andre vestlige land.
De fysiske omgivelsene var preget av stor byggeaktivitet både når det gjaldt hus og veier. Molde var bombet under krigen og skulle på kort tid bygges opp igjen. Levekårene var nøkterne for de fleste. Slik også for oss. Mor og far rasjonerte med pengene, men vi hadde det vi trengte etter den tids standard. …