Retten til å krenke – les og skriv

Franske aktivistar demonstrerer mot partnerskapslov © Thibault Camus/NTB Scanpix

I Frankrike er sinnene satt i kok etter at Twitter den siste tiden har flommet over av rasistiske, homofobe og antisemittistiske meldinger, med emner som #SiMonFilsEstGay (hvis min sønn var homo), #SiMaFilleRameneUnNoir (hvis min datter tok med en svart mann hjem), #UnBonJuif (en god jøde) og #SiJetaisNazi (hvis jeg var en nazist).

Mobbehumor

Uskyldig humor, vil noen kanskje si. Men slik er det nå engang med krenkelser. Det er de krenkede som har definisjonsmakten. Hvis folk opplever seg krenket av at jeg kaller dem sotrør og sopere, er det likegyldig om jeg synes det er harmløst.

Ifølge fransk lov er rasistiske ytringer forbudt, også på internett, og nå vil myndighetene ha de krenkende tvitrernes identitet. Twitter, på sin side, nekter å gi myndighetene informasjon om brukerne sine, og viser til at de følger amerikansk lov. Men de har gjort unntak tidligere.

Kuler over Broadway

This shit ain’t no joke yo I’m serious people are gonna die just like in aurora, skrev en tvitrer i august, før en Broadway-forestilling.

For dem som ikke husker det: Aurora er byen i Colorado der en fyr gikk berserk med skytevåpen i en kinosal under visningen av en Batman-film i juli i fjor, drepte 12 mennesker og skadet 58. Politiet ba om tvitrerens identitet og fikk det de ba om.

I mai 2011 tvitret Ahmed Khan at han ville blåse Robin Hood International Airport utenfor Sheffield til himmels, i frustrasjon over at flyvningen hans var kansellert. Twitter ga politiet tilgang til kontoinformasjonen. Når folk truer med å sprenge en flyplass, må det nesten være greit. Men Khan var uenig. Han formulerte en problemstilling som var langt større enn hans egen sak.

Ytringsfrihet

– Hva betyr dette for ytringsfriheten og retten til et privatliv? spurte Khan. I mars, under South by Southwest i Austin, Texas, snakket nettpioner Jaron Lanier om det samme, men fra motsatt ståsted. Nettet er blitt en arena for drive-by anonymitet, mener han. Vi gir oss selv nye ansikter, navn og roller. Skyter vilt rundt oss, uten tanke for hvordan disse handlingene ville blitt mottatt i den virkelige verden. Derfor, mener Lanier, bør ingen seile under falskt flagg, med mindre de har reell grunn til å frykte for sitt liv.

En oppfordring om å spille med åpne kort er på sin plass. Det vil kunne bedre debattklimaet en hel del. Men derfra til å kreve det, det er et langt og farlig hopp.

Alle skal med

Ofte er omstridte meninger lite kompatible med yrkesliv, barnas skolekamerater og slike ting. Da er anonymiteten god å ha. Det kan også tenkes at man ønsker å være anonym av helt andre årsaker, for eksempel i omgang med temaer som rus, psykiatri, overgrep og lignende.

Dermed ender vi i et dilemma der flere hensyn veier tilsynelatende like tungt. Når alle kan være anonyme, tør alle å snakke. Det er ikke sikkert at de sier ting vi liker (sjekk for eksempel Facebook-gruppen Kontrollorgan for retarderte statuser og debattinnlegg), men alle slipper i alle fall til, og det er verdifullt.

Det kan derfor hende at vi alle til syvende og sist er best tjent med at Twitter og andre sosiale medier viderefører tradisjonen med å gi politiet opplysninger først når det står om livet – ikke hver gang noen føler seg forulempet – selv om det betyr at vi må svelge kameler nå og da.