«Kristendommen, den tiende landeplage» – les og skriv

Ein sentral del av kulturdebatten i mellomkrigstida dreidde seg om religion. Særleg kjent er Arnulf Øverlands angrep på kristendommen i foredraget «Kristendommen, den tiende landeplage». Foredraget blei halde i Det Norske Studentersamfund i 1933 og vekte stor forarging. I slutten av foredraget seier Øverland:

Den niende landeplage som Gud sendte menneskene, var et tykt mørke. Det lå over Egypten i tre dage. Den tiende landeplage var et mørke, som bredte seg over hele Europa og Amerika, og det har vart i 1900 år. Og det kan være nok.

Les teksten nedanfor, eller last han ned her: Kristendommen, den tiende landeplage

---

Arnulf Øverland

Kristendommen, den tiende landeplage (utdrag)

I Schopenhauers efterlatte småskrifter kan man finne en aforisme som han kaller en samtale fra år 33:

– Har De hørt siste nytt?

– Nei, er det hendt noe?

– Verden er gjenløst!

– Nei, hva sier De?

– Jo, den gode Gud har iført seg menneskeskikkelse og reist til Jerusalem, og har latt seg henrette. Og på denne måten har han simpelthen narret djevelen og gjenløst oss alle sammen!

– Men det er da virkelig storartet!

Dette er formodentlig en blasfemi. Jeg vet riktignok ikke så nøye, hva det er for noe. Jeg vet bare, at rett som det er, begynner prestene å bære seg fordi en eller annen har krenket dem – eller spottet Gud, det er nesten det samme.

Hvis de f.eks. ikke får lov til å bestemme Nationaltheatrets repertoar – hvis f.eks. vi hedninger, vi som går på teater, får lyst til å se et skuespill, som ikke er særlig religiøst da blir de såre og ømme, og der blir skrik og jammer uten like.

Men hvordan man nu bærer seg ad, så er jeg alvorlig bange for, at den som prøver å gi en klar og redelig fremstilling av den kristne tro, han vil uunngåelig gjøre seg skyldig i blasfemi.

Jeg skal prøve å unngå det:

Gud er et vesen, som i utvortes henseende ligner oss. Vi er skapt i hans billede. Han er en mann, han har meget hår og især skjegg, han har nese og munn og tarmkanal, tror jeg da, og for alt hva jeg vet om ham, har han vel også kjønnsorganer. Eller kanskje han ikke har det?

I andre henseender adskiller han seg fra oss. Vi er nok også evige vesener, vi kan som bekjent aldri dø. Men Gud er til fra evighet.

En vakker dag for omkring 6000 år siden skapte han himmelen og jorden. Han kunne godt ha gjort det før; men det ville han ikke. Men for 6000 år siden ville han det.

Han skaper altså menneskene. Han sender djevelen på dem for å få dem til å «synde». Han er allvitende, så han vet på forhånd, at de vil falle for fristelsen; men han blir sint allikevel, og fra nu av straffer han alle mennesker med evig helvete. De lever seksti, sytti år, resten av evigheten skal de være i helvete.

Slik går det nu i ca. 4000 år; men da Gud også er god, faller det ham plutselig inn å frelse oss.

Den gode Gud kunne ikke på noen måte tilgi oss, den allmektige Gud kunne heller ikke frelse oss på annen måte enn ved å sende «Den hellige ånd» ned til en jomfru og «bebude» henne, hvorefter hun føder Guds sønn, som blir henrettet, ikke fordi han har gjort noe galt, men for våre synders skyld.

Man kan kalle det å rette baker for smed.

Underlig er det også, at i det øyeblikk menneskene i tillegg til sine øvrige synder begår enda en synd, grovere enn alle de andre, nemlig den synd å drepe Guds egen sønn, da kan de få tilgivelse, da er ikke Gud sint lenger.

Men ennu er vi ikke på langt nær frelst. Først må vi dyppes i vann i den hellige «treenighets» navn, det vil si navnet på de tre guder som er en gud.

Jeg sier vann; men det er ikke så enkelt. I Luthers katekismus, som den dag idag brukes på skolen, står der: «Dåpen er ikke bare almindelig vann; men den er vann som er innesluttet i Guds befaling og forenet med Guds ord.»

Hva dette betyr, kan ikke noe levende menneske begripe, men barna er forpliktet til å forstå det!

Vi tar det en gang til: Vann, som er innesluttet i Guds befaling –!?!

Siden skal vi ete Guds legeme og drikke hans blod.

Denne vemmelige, kannibalske magi praktiseres den dag idag. Men kan man bekvemme seg til å delta i den, da er man frelst. Da kan man tillate seg nær sagt hvilken som helst skjendighet, bare man ber til Gud efterpå. Bare man tror og er døpt.

Dette er ingen overdrivelse. Det er den rene lære, den kristne tro, min barnetro. Jeg har ikke glemt den, den er banket inn i meg med en kjepp, og ingen skal ta den fra meg!

Det var naturligvis på apostlenes tid mange som det ikke falt lett å omvende; der var mange onde mennesker, som ikke ville tro. Derfor reiste apostlene omkring og gjorde undere. Man «helbredet» folk ved bønn, olje og håndspåleggelse, og man lot dem oppstå fra de døde. Ikke bare mennesker, også dyr. Den uten sammenligning kraftigste gjerning, som er gjort, den gjorde St. Petrus. Han oppvekket en spekesild i Jesu navn!

Historien er riktignok apokryfisk; men det er ikke forbudt å tro på den. Tvert imot, gjør man det, så viser det bare ekstra fromhet, en særlig troens nådegave.

VII

Den kristelige kjønnsmoral er et kapitel som kunne fortjene en særskilt behandling.

Så godt som alle kirkefedre har vært enige om å betegne de erotiske følelser som syndige, skjønnhet og ynde er djevelens blendverk, og kvinnen er Satans inngangsport.

Den avsky for kvinner og kvinnelig charme, som kommer så høylydt til orde hos kirkefedrene, er et homoseksuelt karaktertrekk. Det er dette som kalles sedelig renhet ... Det har virkelig lykkes kirkefedrene å forgifte menneskene med en slik seksualangst, at det middelalderlige Europa, om man prøver å se det i perspektivisk forkortning, tar seg ut som et eneste, kjempestort galehus.

Og ennu i vår tid blir unge mennesker rett som det er halvtullet av angst når de merker sin kjønnsdrift. Halvdelen av alle kvinner er mer eller mindre frigide, en tredjedel av alle menn er impotente i den forstand at de ikke tør, ikke kan eller ikke vil utøve naturlig samleie. Og det overveiende antall av de mennesker som ikke lever et normalt seksualliv blir ulykkelige eller skakkjørte.

Dette er frukten av den kristelige kjønnsmoral. […]

Frå Tre foredrag til offentlig forargelse, 1933.

Ordforklaringar

aforisme: kort forteljing, ordtak – gjenløst: frelst – blasfemi: håning eller spotting av noko religiøst – utvortes: utvendig – bebude: sende beskjed (om at ho var gravid med Guds son) – å rette bakar for smed: å klage ein uskuldig – Luthers katekismus: lærebok i kristendom – apokryfisk: som ikkje står i Bibelen – blendverk: noko forførande, falskt